Ikke samvittighet til å sende barn i offentlig skole?

Det er helt klart noen foreldre som er eller har vært i overskriftens situasjon. Historisk av visse religiøse grunner. Slik også i dag. Samvittighet kan kreve skolebytte. Slike spørsmål og at noen skoler må ha primat til å bli godkjent i et demokratisk samfunn, tar KFFs gen.sekr. opp i Dagen 3 februar.

2014-02-03

Samvittighet også på skoleområdet?

Av gen.sekr. Torgeir Flateby, Kristne Friskolers Forbund

Vi får av og til spørsmål om hvorfor vi ikke er bare positive når regjeringen nå vil åpne for alle privatskoler? Hvorfor en særskilt rett for bl.a. religiøse skoler i lovgivningen?

Vi er redd aktører som vil vokse fort og tjene penger. Men en del av svaret ligget på et annet nivå. Kanskje en meget kort skisse av noen begivenheter i norsk friskolehistorien de siste 150 år kan gi noen andre viktige svar?

Fra1865 fikk vi katolske skoler. Katolikkene var en minoritet og ville ha egne skoler med opplæring og klar sosial satsing. I 1866 ville mange foreldre i Ramnes ikke akseptere en ny lærebok i kristendom i offentlig skole. De tok barna ut og lagde egne skoler. Først senere ble de et kirkesamfunn; Det evangelisk lutherske kirkesamfunn. I dag har de 7 grunnskoler. Fra 1887 startet Adventistene mange skoler. De hadde sin kristendomsforståelse, ja men hvordan kunne de sende barna på en skole som hadde skole på lørdag? Deres helligdag var som sabbaten i GT. I dag har de 11 grunnskoler.

Jeg nevner dette som eksempler på skoler fundert på en frihet til tro og på at de ikke lot seg tvinge til å bryte med sin samvittighet. De er på en måte i samme båt som de nå aktuelle «samvittighetslegene». Faktisk er det slik i dag at barn i vår offentlige skole kan få vite at det de har lært hjemme om troen på den treenige Gud ikke gjelder i skolen og livet. Mange barn mestrer ikke denne konflikten og ikke foreldrene heller. Derfor vil noen til kristen skole.

Derfor var det så bra at vi fikk Privatskoleloven i 1970 og at den ble fornyet i 1985. Den ga en rett til å opprette og få betydelig tilskudd til religiøs/etiske skoler. De skolene hadde en førsterett til godkjenning sammen med de pedagogisk alternative. Andre skoler måtte det dokumenteres behov for. Som følge av denne loven ble mange lutherske videregående skoler opprettet, etter hvert mange bibelskoler og noen ungdomsskoler. Så ble det en ny satsing på private grunnskoler gjennom trosmenighetene på 1990-tallet. De ville ha kristen tro inn i skolen.

Det var nytt i 2003 i friskoleloven når det private var det viktigste og at bare innhold og kvalitet skulle styre. Vi ser nå at det ikke ga de alternative skolene nødvendig primat. I privatskoleforliket mellom de rødgrønne og KrF i 2007 ble de kristne og noen andre alternative skoler prioritert. Lovmessig var det bra for de kristne skolene.

Nå vil de blåblå ha bare innhold og kvalitet som styring igjen, men vi vil kjempe for også de alternative, deriblant de kristne skolenes rettigheter. De er viktige for samfunnet. Og så trenger samfunnet også en del viktige private gode skoler i tillegg, men ikke bare privateide kopier av de offentlige.